«Og Hedersprisen går til…. Mari Hult!»

Foto: Silje van der Meeren

To dager er gått, og jeg er fortsatt i sjokk. Sånn sjokk som gjør at jeg ikke klarer å sette ord på hva jeg føler. At jeg ikke husker hva jeg har sagt eller gjort eller tenkt, men det føles som jeg kan se meg selv fra utsiden av kroppen, der jeg går gjennom salen på Litteraturhuset i Fredrikstad. Det sterkeste inntrykket er ikke at navnet mitt ble lest opp. Eller begrunnelsen, for da den ble lest opp hadde jeg null peiling eller forventning om at jeg var vinneren. Jeg trodde den skulle gå til en organisasjon jeg delte bord med – og jeg satt faktisk klar med mobilen for å filme dem. Nei navn og begrunnelse var ikke så sterke inntrykk.

Men da jeg ble ropt opp til vinner av hedersprisen på Gullroten 2019. Det tok noen sekunder før jeg forstod det var meg. Men det jeg husker, er at alle reiste seg. Før jeg reiste meg selv. Så gikk jeg gjennom et rom fullt av mange av de flotteste folkene i hele vegan-Norge, som klappet og ropte og what not. De reiste seg for meg, og de ville ikke slutte å klappe etter at jeg hadde kommet meg opp på scenen. Det føltes som en evighet. For min skyld.

Hvordan respondere på noe sånt? Æren er så stor. Ubeskrivelig stor. Og nå, to dager etterpå, tror jeg at jeg har fått prisen fordi folk har brydd seg om innsatsen min over de siste 10 årene. Først og fremst er det utrolig hyggelig. Eller koselig, som Martin Skadal ville ha sagt.

Jeg er så heldig som får lov å drive med alt det jeg gjør. Og det hadde jeg ikke klart uten dere – mine fantastiske blogglesere. Jeg elsker dere. Virkelig. Snakk om å være heiagjeng. Jeg ser på tallene hvor mange tusen som er innom hver dag, men mer enn det ser jeg på meldingene dere sender, kommentarene dere legger igjen. Jeg vet hvor viktig mat er i livets situasjoner, og jeg kjenner jo på ærefrykt når dere tar mine råd om måltidet på julaften, i konfirmasjonen, ja til og med på en første date. At foreldre som er overrasket over å plutselig ha veganske barn i familien tar kontakt for å finne en ny kurs hjemme gir meg jo følelsen av å ha en verdi for noen.

Glad blir jeg også når dere kommer bort og hilser på, og spesielt når dere forteller om at dere også liker katter eller fotball. Ting vi deler utenfor maten. Dere som følte dere kunne fortelle meg om egne psykiske vansker etter at jeg kom “ut av skapet” med angstdiagnosen min, dere skal vite at det er en ære for meg å få den tilliten.

Dere. Folkene. Enten i salen i Fredrikstad eller bak tastaturet på internett. Dere skulle visst hvor mye dere motiverer meg.

Etter at prisen var mottatt, en særdeles improvisert takketale var overstått, tok det ikke lang tid før jeg hadde låst meg inne på toalettet og grein. Grein og grein. At jeg skulle gå fra å være en person som mange har latt være å bry seg om, til å ha et rom – et stort from – fullt av folk som reiste seg for meg. Det ble for mye. Nå har det gått to dager, og det er fortsatt ganske mye. Alt jeg har klart å komme fram til er at jeg har verdens beste lesere, verdens beste heiagjeng i veganmijøet og ikke minst noen helt spesielle venner som stiller opp døgnet rundt som fotograf, debattcoach, moralsk support og ungdommelig alibi. Og det er jo ikke så verst!

Gullroten food awards arrangeres av de samme glimrende folkene som gir oss Veggispreik. Anbefaler på det sterkeste å følge dem på Facebook, og å bli med på neste arrangement!